Dokumentarfilmen hans var i utgangspunktet kun ment som et skoleprosjekt, men den skulle vise seg å få større betydning enn det Bjørnar på forhånd hadde trodd. Ikke minst for ham selv.
Tekst: Anette Snarby
Foto: Privat
Det hele startet da han i fjor høst studerte filmproduksjon ved Noroff i Bergen, og han som en del av studiet fikk i oppgave å lage en kort dokumentarfilm. Bjørnar tenkte umiddelbart at den burde handle om pårørende til kreft, en idé han fikk da han gikk på folkehøyskole fire år tidligere. Da skulle elevene lage en selvportrettfilm og for Bjørnar var det naturlig å fortelle hvordan han som 16-åring opplevde å miste moren sin til kreft.
«Den opprinnelige idéen til dokumentarfilmen var at jeg ikke skulle være med i den selv, jeg skulle bare stille spørsmål til andre pårørende som ønsket å fortelle sin historie. Jeg ville høre hvordan de hadde taklet å miste noen i så nær familie. Da jeg pitchet idéen til lærerne på studiet, sa en av dem at det hadde vært veldig mye sterkere om jeg selv stod frem i filmen, i tillegg til å snakke med andre», forteller han.
Lærerens idé var god, men Bjørnar måtte allikevel tenke seg om både en og to ganger før han til slutt bestemte seg for å inkludere sin egen historie. Han var usikker på hvordan faren og hans tre år yngre bror ville reagere.
Bjørnars mor, Jorunn Iren, var bare 14 år gammel da hun fikk diagnosen NET-kreft, sykdommen har derfor alltid preget familiens hverdag.
Bjørnar husker godt hvordan hun i perioder kunne være i veldig god form, mens hun andre ganger var dårlig og måtte til sykehuset for operasjoner og ulike behandlinger. På mange måter hadde han en ganske uvanlig oppvekst, men for Bjørnar var morens sykdom ikke noe han reflekterte særlig over.
«Det var ting hun ikke kunne være med på fordi hun var i behandling, men stort sett tenkte jeg ikke at det hadde så stor betydning. Jeg tror nok foreldrene mine forsøkte å ha det så vanlig som mulig hjemme, slik at vi ikke skulle bli så påvirket av det. I ettertid har jeg tenkt på hvordan det var å ha det livet hun hadde. Det er stort at hun kunne ha det så fint og oppnå de tingene hun gjorde, hun var en sterk person. Mamma var snill, omsorgsfull og tok vare på alle rundt seg. Hun støttet ikke bare opp om meg og broren min, men også vennene våre. Og så var hun veldig morsom.»
I 2016 skulle imidlertid alt endre seg. Jorunn ble innlagt på sykehuset for en operasjon, men oppholdet ble bare lengre og lengre. Bjørnar husker at han og broren fikk dra mange turer inn til sykehuset, og at de snakket om hva som foregikk på skolen og andre ting hun gikk glipp av.
Fire lange måneder senere fikk hun komme hjem til familien igjen, men da var det ikke lenger noe legene kunne gjøre for å holde kreftsykdommen i sjakk.
«De to siste ukene før hun døde fikk hun komme hjem, fordi hun ville være sammen med oss. Vi fikk mye besøk disse ukene, både av slektninger og av mammas venninner. Jeg synes det var fint at vi fikk tilbringe så mye tid sammen, det er ikke noe jeg føler at jeg mangler fra den siste tiden.»
Finner styrke i savnet
Dokumentarfilmen hans heter «Styrken i savnet», en tittel som viser til at man aldri må gi opp. Tiden rett etter at du har mistet noen er tøff, men om du bruker minnene og savnet du har, kan det gi deg styrke til å gjennomføre drømmene dine, mener Bjørnar.
«Savnet ligger i oss hele tiden og er med på å få oss til å gå videre. Du vet jo at personen du har mistet vil alt godt for deg som sitter igjen. Det å fortsette livet og kjøre på, er å hedre personen du har mistet» sier han.
Gjennom Kreftforeningen fikk han kontakt med Tarald Ueland og Cathrine Vuttudal som sa ja til å stille opp i dokumentarfilmen. Cathrine har i likhet med Bjørnar også opplevd å miste moren sin i barndommen, mens Tarald forteller om hvordan det har vært å miste sin voksne datter.
Noe av det som overrasket Bjørnar mest i arbeidet med filmen, var hvordan han håndterte det å snakke om et såpass vondt tema. Frykten han hadde hatt i forkant forsvant raskt, og i stedet opplevde han prosessen som terapeutisk.
«Å snakke om noe så personlig gikk definitivt mye lettere enn jeg på forhånd hadde trodd, da jeg var redd for at jeg ikke kom til å klare å ha de samtalene vi hadde. Det var faktisk veldig fint å møte folk som hadde stått i en lignende situasjon som meg, jeg hadde ikke snakket med noen om det på denne måten før. Filmen fikk meg til å innse at dette er et tema det fint går an å snakke om. Samtalene våre fløt godt fra første møte og alt føltes veldig naturlig, til tross for at vi satt i et rom fylt med kameraer og masse lys», sier han med et smil.
Bra å møte andre i liknende situasjon
I filmen ønsket Bjørnar også å utforske hvilke tilbud som finnes for barn som pårørende. Et av dem er «Treffpunkt» i regi av Kreftforeningen, som retter seg mot barn i alderen seks til 16 år. Her kan barn som har alvorlig sykdom i familien eller som har opplevd at noen som står dem nær er død, få møte andre barn i liknende situasjon.
Bjørnar har selv ikke deltatt på slike samlinger, men han tror mange barn kan ha et stort utbytte av det.
«Selv hadde jeg ikke behov for å møte andre i samme situasjon, det kan ha noe med at mammas sykdom var så normal for meg. Men i ettertid tenker jeg at det absolutt kunne vært et veldig smart tilbud å være med på. Da mamma døde snakket vi selvfølgelig om det hjemme, men kanskje ikke like mye som vi burde. Jeg husker at vi en dag besøkte Haraldsplass diakonale sykehus, hvor hun lå før hun kom hjem. Der snakket vi med en sykepleier som hadde vært en av de som tok vare på henne den siste tiden. Det var første gang vi pratet om det med noen andre utenom den nærmeste familien, den gangen følte jeg ikke at jeg hadde lyst til å prate med så mange om det.»
Foreldre bør tørre å fortelle sannheten
Cathrine som deltok i dokumentarfilmen, forteller at selv om moren hennes hadde vært syk i lang tid, var det et sjokk å få vite at hun var død. Dette er noe Bjørnar kjenner seg igjen i. Han tror det kan ha sammenheng med at barn ofte har en grunnleggende tanke om at det alltid vil gå bra til slutt.
«Mamma hadde jo vært syk hele livet mitt og selv om hun hadde perioder hvor hun var merkbart dårligere, ble hun alltid bra igjen. Selv om det som skjedde på slutten ikke var vanlig, tenkte jeg fortsatt at det kom til å være som før og at hun ville bli bra igjen snart. Det tok litt tid etter at hun kom hjem før jeg innså at hun kom til å dø, kanskje bare et par dager før hun døde.»
Bjørnar tror det er viktig at foreldre er åpne med barna sine om det som skjer. Hvis ikke kan de føle seg forvirret, tenke veldig mye på det og kanskje tro at ting er verre enn det er. Han husker selv en episode fra da han var rundt seks-syv år gammel og han fikk vite at moren skulle til behandling på Rikshospitalet.
«Jeg var veldig redd og tenkte at nå kommer hun til å dø. Mamma satte seg ned på sengekanten min og fortalte meg om alt som skulle skje, at det kom til å gå fint og at hun ville være hjemme igjen om ikke så lenge. Jeg tror det kan være lurt å ta det steg for steg, og tilpasse informasjonen ut ifra alder. Hvordan barn reagerer vil selvsagt variere, noe som selvfølgelig gjør det vanskelig. Men jeg tror man kommer langt med åpenhet, så lenge man tilpasser informasjonen ut ifra hva man tenker at sitt barn tåler å høre.»
Om man har et familiemedlem som er alvorlig syk, synes han også at det er viktig å tilbringe mye tid sammen.
«Enkelte dager skulle jeg ønske at jeg i stedet for å henge med venner hadde vært hjemme med mamma. Samtidig er det viktig å ha andre ting å gjøre også, man må finne en passe balanse. Person-en som er syk vil jo alltid at man skal ha det bra, uansett hvordan ting går. Det er derfor viktig å finne en balanse mellom det å tilbringe tid sammen med den som er syk, og resten av livet.»
Nervepirrende å vise frem filmen
Filmen var i utgangspunktet kun ment som et skoleprosjekt som skulle vises i klassen, men har i ettertid både blitt vist på CarciNors landstreff i april og på Vardesenteret på Haukeland universitetssjukehus. Sistnevnte er en gratis møteplass i samarbeid med Kreftforeningen, for alle som er rammet av kreft. Ved begge anledningene ble det i etterkant av visningen avholdt en panelsamtale om filmen.
Bjørnar forteller at det i starten var ukomfortabelt å se seg selv snakke om et såpass personlig tema, men det var viktig for ham at alle som deltok i filmen ikke var redde for å vise seg sårbare.
«Å få andres reaksjon på det ferdige produktet var nervepirrende. Jeg var spesielt spent og nervøs før filmvisningen på CarciNors landstreff, fordi flere av de som satt i salen kjente moren min. Etterpå kom de bort til meg og sa at de husket mamma og at de hadde lurt på hvordan det gikk med sønnene hennes. Det var en veldig sterk opplevelse. Familien min har også vært veldig positiv til filmen, alle synes det var fint og satte pris på å høre mine tanker rundt dette.»
Vennskap på tvers av generasjonene
Selv om filmproduksjonen er satt på pause, fortsetter dokumentarfilmen hans å gi positive ringvirkninger. Den har blant annet skapt et noe uventet vennskap, på tvers av generasjonene.
«Jeg har innsett at vennskap kan komme ut av de merkeliste ting. Tarald og hans kone Laila, som også deltok i filmen gjennom å lese et dikt, har jeg fått et veldig godt forhold til. Selv om de er en annen generasjon og har en litt annen historie fordi de mistet datteren sin, har vi mange flere fellesnevnere enn det man kanskje skulle tro. Vi har snakket mye sammen, noe som har vært veldig verdifullt både for meg og dem. Det er en kobling som aldri hadde skjedd, om det ikke var for filmen.»
Først publisert i medlemsbladet NETverket 3-2024
